Tumormarkøranalysene kan gi nyttig informasjon til legene når de brukes på riktig indikasjoner og med omtanke for pasientens situasjon. Ingen av tumormarkørene er kreftspesifikke, og deres diagnostiske følsomhet er ikke optimal. Det er stor risiko for at resultatet kan være villedende hvis analysene brukes feil. Man må være klar over at en rekke andre sykelige tilstander som for eksempel betennelser og vevsskade, kan gi økning i konsentrasjonene av tumormarkører. En "uspesifikk" forhøyet verdi fører til engstelse hos pasienten og til belastende og kostbare videre undersøkelser. Videre kan en lav verdi være med på å bagatellisere funn som gir mistanke om kreft.
Alle celler inneholder alle genene for tumormarkørene, men normalt blir de i liten grad avlest. Enkelte tumormarkører blir dannet i små mengder som ikke slippes over til blodbanen. For eksempel vil et karsinom utgått fra kjertelepitel fortsette å produsere de samme proteinene som før. På grunn av svulstens økende cellemasse og vekst gjennom basalmembranen, vil proteinet eller tumormarkøren slippes direkte over i lymfe og blod og måles som tumormarkør i en blodprøven. Typiske eksempler er prostataspesifikt antigen (PSA) ved prostatakreft og karsinoembryonalt antigen (CEA) ved kolorektalcancer. I en del tilfeller mister svulsten evnen til å produsere den aktuelle markøren fra starten eller under forløpet fordi cellene er dedifferensiert (for lite spesialiserte). Lav eller normal verdi av en tumormarkør vil i slike situasjoner ikke utelukke cancer, ikke engang i avansert stadium. Betennelser og benigne hyperplasier kan gi forhøyede verdier.
I andre tilfeller vil forstyrrelse i reguleringen gi opphav til produksjon av en markør som normalt ikke produseres som for eksempel alfa-føtoprotein (AFP) .
De fleste tumormarkørene er glykoproteiner som fjernes fra blodbanen ved opptak og nedbrytning i leveren. Faktorer som påvirker nedbrytningen f.eks. lett redusert leverfunksjon pga. stort alkoholinntak, kan føre til lett forhøyede verdier av tumormarkørene selv om andre leverfunksjonsprøver ikke slår ut.
Analyse
Konsentrasjonene av tumormarkørene i blod er svært lave og måles derfor vanligvis med immunoassay, oftest med to monoklonale antistoff som binder seg til to ulike områder (epitoper) på det molekylet som skal måles (immunometrisk metode). De fleste tumormarkørene er store, heterogene og sammensatte molekyler, og antistoff brukt i forskjellige kommersielle måleoppsett, kan i ulik grad kjenne igjen molekylene. Dette kan føre til at analyseresultatet for en enkelt pasient kan variere med en faktor på 2-3 eller mer, avhengig av hvilken reagensleverandør som brukes, til tross for at analysene er likt standardisert for gjennomsnittet av pasientprøvene. Ved oppfølging av en pasient, er det derfor meget viktig at prøvene sendes til det samme laboratoriet så slike forvirrende sprang i resultatene unngås.
Selv ved bruk av samme analysemetode, er målevariasjonen for immunometriske metoder omkring 5-10%. For de fleste tumormarkørene er det i tillegg en rekke fysiologiske faktorer som fysisk aktivitet eller hormonelle forhold, som påvirker verdiene. Endringer mindre enn 30-40% må derfor tillegges liten verdi.
Klinisk bruk
Måling av tumormarkører er i utgangspunktet ikke egnet til å screene friske personer, men kan ha en rolle i oppfølging av høyrisikogrupper og ved utredning av uklare sykdomstilstander. Nytteverdien er først og fremst etter at kreftdiagnosen er stilt fordi:
Tumormarkørverdien før behandling kan si noe om tumors utbredelse og derved om prognosen.
En forhøyet verdi som normaliseres etter operasjon tyder på at det meste av tumorvevet er fjernet og er et godt prognostisk tegn. Men halveringstiden for tumormarkørene i serum kan variere fra 1-2 dager til et par uker. For enkelte markører med lang halveringstid (for eksempel CEA hos noen pasienter) kan det ta flere måneder før verdien er normalisert til tross for at alt tumorvev er fjernet.
En økende tumormarkørverdi er ofte første tegn på residiv.
Ved cytostatika- og strålebehandling av utbredt sykdom kan tumormarkørverdiene si noe om effekten av behandlingen. Ved en del cancerformer får vi først en øking av markøren i serum pga. utslipp fra cancercellene ved celledød. Effektiv behandling skal så gi fallende verdier. Økende verdier over tid kan være tegn på manglende effekt og være med i vurderingen om behandlingen bør avsluttes slik at pasienten spares for bivirkninger.
Det er fortsatt noe uenighet om bruken av tumormarkører, særlig er nytteverdien av tumormarkører i tidlig påvisning av residiv av de vanligste kreftformene under diskusjon. Årsaken er uenighet om effektiviteten av den behandlingen som kan tilbys ved residiv.
Resultatene av tumormarkørmålinger må alltid vurderes sammen med pasientens sykehistorie og kliniske funn av den legen som har bestilt målingen og som kjenner pasienten.
