Nyresykdom ved SLE  

Hva gjør nyrene?

Nyrenes blodrensende funksjon består i å skille ut avfallsprodukter fra blodbanen som er samlet opp fra kroppen. Nyrene inneholder såkalte nefroner som er den enheten der rensingen og filtrasjonen skjer. Hver nyre består av ca 1 million nefroner. I hvert nefron ligger tynne karnøster og urinsamlerør som er maskineriet for nyrefunksjonen.

Med to friske nyrer har man 100 % nyrefunksjon. Dette er mer enn mennesket strengt tatt trenger. For å kunne ta unna den nødvendige rensingen av blodet, må man ha 25-30% inntakt nyrefunksjon. De fleste nyresykdommer angriper nefronet, og reduserer filtreringen av blodet.

Oftest vil slik nyresykdom skje gradvis over lang tid, og pasienten kan leve normalt over mange år. Hvis filtrasjonsevnen faller under 10-15 % vil man trenge nyreerstattende behandling, enten i form av dialyse eller nyre transplantasjon.

Nyresykdom ved SLE

Nyrene angripes ofte ved SLE og arter seg vanligvis som en betennelsestilstand i glomeruli (karnøstene i nyrevevet). Det gir en såkalt glomerulonefritt. En slik glomerulonefritt kan gi et svært alvorlig sykdomsbilde. Vi regner med at ca 20 % av pasientene har glomerulonefritt når de får SLE diagnosen, og at nærmere 50 % vil utvikle det i løpet av livet med SLE, med varierende alvorlighetsgrad.

Glomerulonefritt ved SLE kalles også lupus nefritt. Den kan være helt uten symptomer. Det gir ikke smerter fra mage eller rygg. Ofte vil betennelsen forårsake lekkasje av eggehvitestoffer fra nyrene ut i urinen, og dette vil videre gi symptomer med væskeopphopning i kroppen.

Man får vektøkning og blir hoven i ankler og føtter. Funn av blod i urinen kan også være tegn på nefritt. Urinprøver er derfor viktig når du har SLE. Man vil kunne finne både røde blodlegemer, hvite blodlegemer, og cellesylindre (opphopning av celler eller celleklumper) som tegn på nefritt.

Blodpropp i blodårene til nyrene kan en sjelden gang være årsak til nyresvikt. Om du har antifosfolipid antistoffer kan dette skje. Dette kan man undersøke med Ultralyd /Doppler av nyrekarene. Man vil også ofte finne nedsatt filtrasjonsevne i nyrene i tillegg til forhøyet blodtrykk ved denne type blodpropp.

Når du har SLE skal du ta urinprøve regelmessig. I tillegg vil blodprøver med undersøkelse av kreatinin, urinstoff, elektrolytter (natrium og kalium) være viktig. Det tas også egen test for å få et mål for nyrenes filtrasjonsevne, GFR. Spesielle revmatologiske prøver som såkalt ANA, anti ds DNA og komplementverdier er også viktig å få tatt.

Ved påvist nyresykdom i form av eggehvitestoffer i urinen eller nedsatt nyrefunksjon (forhøyede kreatininverdier), vil man ofte ta en nyrebiopsi for å bestemme mer spesifikt hva slags betennelse vi har med å gjøre. Man inndeler disse vevsforandringene/betennelsen etter hvor i karnøstene de finnes, hvor utbredt de er, og omfanget av betennelsen og eventuell ødeleggelse av nefronet. Slik kan både alvorlighetsgraden og typen nyresykdom bestemmes.

Vi har eget klassifikasjonssystem for dette. WHO (verdens helseorganisasjon) har inndeling av lupus nefritt fra grad I-VI. Utifra grad av glomerulonefritt, bestemmes hva slags behandling som skal settes i gang, og hvor lenge denne skal pågå.

Behandling

Behandling ved lupusnefritt består alltid av kortikosteroider (Prednisolon, Solu-Medrol ). Ofte vil du trenge høye doser med kortikosteroider tidlig i sykdomsforløpet, og så trappe ned behandlingen når betennelsen har roet seg ned, og blod- og urinprøvene er bedret.

Ved mer alvorlige former vil du også få cellegift, oftest i form av stoffet Cyclofosfamid (Sendoxan). Dette gis etter standard doser tilpasset din vekt, oftest som intravenøse infusjoner med 2 eller 4 ukers mellomrom over noen måneder eller som tabletter i daglig dose. Man har lang erfaring med denne behandlingen som oftest er svært effektiv. Betennelsen bremses og reverseres. Målet er å hindre vevsskaden som betennelsen gir.

Både kortikosteroider og Cyclofosfamid gir bivirkninger som på sikt kan være skadelige. Derfor er det svært viktig å gå over til annen behandling når tilstanden har roet seg ned. Da vil såkalt vedlikeholdsbehandling være viktig å gi over lang tid, for å hindre nye betennelsesoppbluss.

Azathioprine (Imurel) og Mycofenolate (Cellcept) er slike medikamenter som da brukes, og som har vist seg svært effektive. De kan også gi bivirkninger, slik at fortsatt medisinsk oppfølging med fast blod- og urinprøver må tas jevnlig. Mange kaller denne behandlingen "steroidsparende", fordi den gjør at man kan gå ned og spare på dosen av kortikosteroider, og dermed også forhindre de alvorlige bivirkningene de gir.

Et annet mulig medikament som kan brukes ved lupus nefritt grad V er Ciclosporin (Sandimmun) som også demper betennelsen i nyrene. Problemet med dette medikamentet er at det kan samtidig skade nyrene i for høye doser, slik at det kreves svært nøyaktig dosering og oppfølging.

Hos noen svært få pasienter med SLE er skaden i nyrene etter glomerulonefritt så alvorlig at det utvikles nyresvikt i endestadiet. Denne tilstanden krever nyreerstattende behandling. Ofte gis da først dialysebehandling, men pasienten vil også tilbys nyretransplantasjon.

Ved dialyse behandling blir man koplet til en blodrensende maskin flere ganger i uka. Ved hjelp av denne maskinen blir avfallsstoffer og eventuelt væskeoverskudd filtrert og fjernet fra blodet. Nyretransplantasjon krever at man blir tilbudt en ny nyre enten fra levende giver eller fra en nylig avdød.

Nyere forskning viser at det sannsynligvis går like bra med nyretransplanterte SLE pasienter, som med andre pasienter som gjennomfører en nyretransplantasjon.

Skrevet av: Dr. Gudrun Elisabeth Norby, førsteamanuensis, Revmatologisk avd.